Skal vel innrømme at det jeg bruker mest tid på om dagen er å slite ut senga... Ingen bekymringer, jeg er ikke syk!!
Imorgen er det damestafett, men jeg er bare reserve. Det betyr at jeg har forberedt meg på konkurranse, men mest sannsynlig skal heie. De siste dagene har stort sett bestått i en skitur på morgenen, heiing eller stavpost på skirenn, avslapping i senga med en god bok eller film, litt kortspill og annet tidsfordriv.
Det er jo endel annet å finne på her. I Whistler er det gode muligheter for shopping, cafébesøk, en god middag eller bare litt folkeliv. Men de siste dagers tunge gråvær, samt at jeg strengt tatt skal forberede meg til en konkurranse, gjør at jeg har holdt meg i utøverlandsbyeng. Imorgen går stafetten, og da skal jeg heie som aldri før!! Så skal jeg feire etterpå:-)
onsdag 24. februar 2010
mandag 22. februar 2010
skuffa
Det var tid for å vise rå kraft og utholdenhet, da sprintstafetten gikk på skistadion i Whistler Olympic Park.
Jeg tok meg greit fra semifinale til finalen, og øynet sjansen til å være med å prege løpet. Men den gang ei! 300m etter start brekker en konkurrent staven og jeg blir stående bak uten mulighet til å komme forbi. Da ble luken opp til teten altfor lang. Jeg ga meg aldri og kjempa hele veien, i håp om at noen foran skulle sprekke. Men det hjalp så lite, og det var utrolig tøft å gå alene hele veien.
Det endte med 5.plass, men skuffelsen er stor når jeg vet at vi kunne vært med å kjempet helt i toppen. De værste er at det ikke lå i mine hender...
Jeg får spare flaksen til en annen gang. Uansett blir jeg flink til å kjempe. Har ikke gjort noe annet i hele år...
Jeg tok meg greit fra semifinale til finalen, og øynet sjansen til å være med å prege løpet. Men den gang ei! 300m etter start brekker en konkurrent staven og jeg blir stående bak uten mulighet til å komme forbi. Da ble luken opp til teten altfor lang. Jeg ga meg aldri og kjempa hele veien, i håp om at noen foran skulle sprekke. Men det hjalp så lite, og det var utrolig tøft å gå alene hele veien.
Det endte med 5.plass, men skuffelsen er stor når jeg vet at vi kunne vært med å kjempet helt i toppen. De værste er at det ikke lå i mine hender...
Jeg får spare flaksen til en annen gang. Uansett blir jeg flink til å kjempe. Har ikke gjort noe annet i hele år...
onsdag 17. februar 2010
Slapper av igjen
Etter en lang dag, ligger jeg nå langflat på sofaen. Smågodt i skålen og stearinlys på bordet - stemninga er med andre ord god :-)
For første gang siden jeg ankom Canada, var det skikkelig godvær idag!! Jeg angrer på at jeg ikke smørte meg inn med solfaktor idag morges. Spørs om den tynne huden i venstre side av ansiktet mitt hadde så godt av den sterke sola. Men gjort er som kjent gjort...
Klassisk sprint i en løype på ca 4 min. Det er tøft for de aller fleste. Det ble tøft for meg også, men med gode ski og en ganske god dag gjorde jeg meg ikke helt bort. Det ble 7.plass og bestenotering for i år. Likevel var jeg ganske skuffet, fordi jeg bare var noen få tideler fra å gå videre på tid. Det føles som om marginene ikke var helt på min side.
Men sett i et litt større perspektiv var det veldig bra! Jeg er på vei tilbake til gamle takter :-) Så får jeg spare marginene til jeg kan kjempe om de store tingene!
For første gang siden jeg ankom Canada, var det skikkelig godvær idag!! Jeg angrer på at jeg ikke smørte meg inn med solfaktor idag morges. Spørs om den tynne huden i venstre side av ansiktet mitt hadde så godt av den sterke sola. Men gjort er som kjent gjort...
Klassisk sprint i en løype på ca 4 min. Det er tøft for de aller fleste. Det ble tøft for meg også, men med gode ski og en ganske god dag gjorde jeg meg ikke helt bort. Det ble 7.plass og bestenotering for i år. Likevel var jeg ganske skuffet, fordi jeg bare var noen få tideler fra å gå videre på tid. Det føles som om marginene ikke var helt på min side.
Men sett i et litt større perspektiv var det veldig bra! Jeg er på vei tilbake til gamle takter :-) Så får jeg spare marginene til jeg kan kjempe om de store tingene!
tirsdag 16. februar 2010
Sommerfugler
Da er jeg ferdig med restitusjonsjogg, middag og løpermøte. Det nærmer seg konkurranse med stromskritt!
I hele dag har jeg vært generelt glad. Etter gårsdagen med 4 timer heiing på både herrer og damer i skøyteløpet, kjente jeg virkelig at OL-følelsen kom snikende. Idag har jeg trent litt og testet ski, men først og fremst tatt vare på på gledesfølelsen.
Nå kommer egentlig nervøsiteten snikende. Jeg håper jeg får sove skikkelig i natt. Det blir uansett en tidlig morgen med prologstart kl 10.15.
I mens slår jeg ihjel tida med å se på kunstløp...
Ønsk meg lykke til!!
I hele dag har jeg vært generelt glad. Etter gårsdagen med 4 timer heiing på både herrer og damer i skøyteløpet, kjente jeg virkelig at OL-følelsen kom snikende. Idag har jeg trent litt og testet ski, men først og fremst tatt vare på på gledesfølelsen.
Nå kommer egentlig nervøsiteten snikende. Jeg håper jeg får sove skikkelig i natt. Det blir uansett en tidlig morgen med prologstart kl 10.15.
I mens slår jeg ihjel tida med å se på kunstløp...
Ønsk meg lykke til!!
lørdag 13. februar 2010
Åpningsseremoni
Gårdagen brukte jeg på lite som dreier seg om trening og ski. Etter en lang morgen dro jeg ut av Olymic Village, opp til Whistler by for å hilse på Britt - psykologen vår. Det er vel ikke så interessant å gå inn i detalj på hva den samtale dreide seg om, men i grove trekk fant vi en metafor på meg selv. Så idag skal jeg klippe, lime, tegne og farge Pippi Langstrømpe som meg selv, og henge det opp på rommet mitt. Sterkere morojente vet ikke jeg om, det inspirerer ;-)
Etter en liten utflukt fikk jeg litt lunsj i det store matteltet her. Så samlet den norske delen av troppen som bor i Wistler og som ville på åpningsseremoni. Vi vandret samlet gjennom leiren og skysset inn i busser. Turen ned til Vancouver tok flere timer. Vi kjørte med politieskorte hele veien, mens helikoptre sørget for at luftrommet var trygt. I Vancouver ble vi sluset inn i Ishockeyhallen for å vente til i ble ropt opp til innmarsj. Da alle nasjoner og land var organisert i riktig rekkefølge i gangene rundt stadion der åpningsseremonien gikk, var det bare å smøre seg med tålmodighet. Og kle av seg... Vi gikk sikkert en hel runde rundt stadion, det brukte vi en drøy time på.
Så var det vår tur til å marsjere inn. Jeg fikk æren av å gå i første rekke sammen med de andre jentene. Det var et stort øyeblikk med masse trøkk. Jeg kjente meg stolt over å få være med :-)
Etter innmarsj ble jeg anvist plasse og tok på oss hvite ponchoer. Deretter fulgte det en rekke av fantastiske kulturelle innslag. De neste 2 timene gikk utrolig fort, vi fikk hele tiden veiledning på når vi skulle bruke lykter, lamper trommer eller flagg:-) Plutselig var det tid for taler, fulgt av minnestund for den Georgiske akeren som mistet livet på trening. Jeg følte virkelig et samhold med alle andre utøvere da - som en stor Olympisk familie.
Etter at ilden ble tent og seremonien hadde nådd sitt endepunkt, ble vi skysset inn i busser igjen. Denne gangen litt mindre organisert. Dette førte til at bussene sto på parkerinsplass i over en time før de begynte å kjøre igjen. Og med politieskorte var ikke farten så høy oppover dalen. Da de i tillegg klarte å kjøre feil på vei inn i Olympic Village, sank stemningen blant trøtte og tissetrengte nordmenn noen hakk.
Det ble med andre ord en lang dag og sent i seng. Men det var uansett verdt det, jeg har tatt med meg mange flotte opplevelser og inntrykk som jeg lagrer for alltid.
Nå er det straks tid for å skifte fokus. Hard sprintøkt står på treningsprogrammet mitt idag!
Etter en liten utflukt fikk jeg litt lunsj i det store matteltet her. Så samlet den norske delen av troppen som bor i Wistler og som ville på åpningsseremoni. Vi vandret samlet gjennom leiren og skysset inn i busser. Turen ned til Vancouver tok flere timer. Vi kjørte med politieskorte hele veien, mens helikoptre sørget for at luftrommet var trygt. I Vancouver ble vi sluset inn i Ishockeyhallen for å vente til i ble ropt opp til innmarsj. Da alle nasjoner og land var organisert i riktig rekkefølge i gangene rundt stadion der åpningsseremonien gikk, var det bare å smøre seg med tålmodighet. Og kle av seg... Vi gikk sikkert en hel runde rundt stadion, det brukte vi en drøy time på.
Så var det vår tur til å marsjere inn. Jeg fikk æren av å gå i første rekke sammen med de andre jentene. Det var et stort øyeblikk med masse trøkk. Jeg kjente meg stolt over å få være med :-)
Etter innmarsj ble jeg anvist plasse og tok på oss hvite ponchoer. Deretter fulgte det en rekke av fantastiske kulturelle innslag. De neste 2 timene gikk utrolig fort, vi fikk hele tiden veiledning på når vi skulle bruke lykter, lamper trommer eller flagg:-) Plutselig var det tid for taler, fulgt av minnestund for den Georgiske akeren som mistet livet på trening. Jeg følte virkelig et samhold med alle andre utøvere da - som en stor Olympisk familie.
Etter at ilden ble tent og seremonien hadde nådd sitt endepunkt, ble vi skysset inn i busser igjen. Denne gangen litt mindre organisert. Dette førte til at bussene sto på parkerinsplass i over en time før de begynte å kjøre igjen. Og med politieskorte var ikke farten så høy oppover dalen. Da de i tillegg klarte å kjøre feil på vei inn i Olympic Village, sank stemningen blant trøtte og tissetrengte nordmenn noen hakk.
Det ble med andre ord en lang dag og sent i seng. Men det var uansett verdt det, jeg har tatt med meg mange flotte opplevelser og inntrykk som jeg lagrer for alltid.
Nå er det straks tid for å skifte fokus. Hard sprintøkt står på treningsprogrammet mitt idag!
tirsdag 9. februar 2010
Pusting i OL-løypene
Da er første hardøkt unnagjort. Jeg kjørte 6-6-5-5-4 min intervall i klassisk stil. Kom meg rundt klassisk-5-km et par ganger. Det var uvant å presse seg igjen etter endel dager med rolig trening. Pga døgnomstilling og den lange reisen presset jeg ikke kroppen maks. Jeg lå stort sett på terskelpuls, altså der jeg ikke produserer med laktat enn kroppen klarer å kvitte seg med.
Teknikken satt rimelig bra og jeg hadde godt smurte ski :-) Med andre ord er jeg godt fornøyd med dagens økt!
Været er fortsatt av den milde varianten, og det var virkelig varmt å trene idag. Men idag var skyene borte og solen skinte fra blå himmel. Rene påskestemningen med solbriller og oppbrettede armer! Og det var bare å nyte det, værmeldingene sier nemlig at det skal komme betydelige mengder nedbør i dagene som kommer. Om det blir i form av regn eller snø er uvisst. Jeg ser faktisk at skyene trekker inn over OL-landsbyen nå...
Nå er det tid for litt hvile, så tar jeg en restitusjonstur på skøyteskiene etterpå.
Astrid
Teknikken satt rimelig bra og jeg hadde godt smurte ski :-) Med andre ord er jeg godt fornøyd med dagens økt!
Været er fortsatt av den milde varianten, og det var virkelig varmt å trene idag. Men idag var skyene borte og solen skinte fra blå himmel. Rene påskestemningen med solbriller og oppbrettede armer! Og det var bare å nyte det, værmeldingene sier nemlig at det skal komme betydelige mengder nedbør i dagene som kommer. Om det blir i form av regn eller snø er uvisst. Jeg ser faktisk at skyene trekker inn over OL-landsbyen nå...
Nå er det tid for litt hvile, så tar jeg en restitusjonstur på skøyteskiene etterpå.
Astrid
fredag 5. februar 2010
Dopingkontroll
Det har blitt annonsert svært aggresivt antidoping-arbeide under OL. Jeg hadde ikke vært i OL-landsbyen i 24 før jeg ble hentet inn til uanmeldt kontroll.
Rett etter middag banket det på døra i huset jeg bor i. På utsiden sto noen turkiskledde damer fra antidoping. Heldigvis tok det ikke lange tiden før jeg kunne prestere de trengte dråpene. Likevel tok hele prosedyren en del tid, kontrollen var nemlig veldig omstendelig. Har ikke tall på hvor mange som sjekket at navn var stavet riktig og prøvenummer kopiert, før testen ble godkjent og jeg kunne vende tilbake til stua.
Ikke at jeg klager. Antidoping-arbeidet er allerede igang, og de var godt forberedt og alle rutiner drillet inn. Nå håper jeg bare at jeg slipper de beryktede nattkontrollene. Setter pris på å sove gjennom natta ;-)
Rett etter middag banket det på døra i huset jeg bor i. På utsiden sto noen turkiskledde damer fra antidoping. Heldigvis tok det ikke lange tiden før jeg kunne prestere de trengte dråpene. Likevel tok hele prosedyren en del tid, kontrollen var nemlig veldig omstendelig. Har ikke tall på hvor mange som sjekket at navn var stavet riktig og prøvenummer kopiert, før testen ble godkjent og jeg kunne vende tilbake til stua.
Ikke at jeg klager. Antidoping-arbeidet er allerede igang, og de var godt forberedt og alle rutiner drillet inn. Nå håper jeg bare at jeg slipper de beryktede nattkontrollene. Setter pris på å sove gjennom natta ;-)
Store forhold i Whistler
Da er jeg på plass i Whistler. Klokka har passert 14.30, og jeg skal snart gjøre meg klar for 2.økt. Samtidig nærmer det seg leggetid hjemme i Norge. Det føles litt rart...
Jeg reiste hjemmefra kl 05.00 på torsdag, og etter 24 timer på reisefot kunne jeg endelig innkvartere i Whistler Olympic Village. Da hadde jeg allerede fått smake litt på hvor stort OL egentlig er.
Da vi landet i Vancouver ble jeg møtt av et ukjent antall frivillige i turkise jakker. Slik ble veien gjennom passkontroll, akkrediteringssjekk, bagasjeutlevering og transport uten noen omveier. Det var nesten så det var så mange frivillige at det ble laget litt surr, men omsider kom bussen seg på Route 99 mot Whistler. Ved inngangen til landsbyen måtte jeg og all bagasjen av bussen og gjennom sikkerhetssjekk. All bagasjen ble scannet og jeg måtte gjennom metalldetektor. Det hele føltes litt komisk, hva er de så redde for? Men det viser seg at OL-landsbyene står på topp 10-listen over terrormålene i Nord-Amrika. Så det er kanskje like greit at de scanner både mennesker, bagasje og biler som skal inn her.
Vel gjennom alle sjekker, kom jeg til huset jeg skal bo i. Her har jeg et stort fint rom med et skap og to senger. Huset deler jeg med 6 andre jenter fra den norske troppen. Norge har 6 hus her og et kontorbygg. Her har ledelsen lagt alt til rette for at vi skal ha det så bra som mulig. Internett, koselig stue med frukt, norsk sjokolade og brødmat med tilhørende norsk pålegg.
Ellers spiser jeg i den store offisielle kantina. Her finnes det nesten så mye mat at det er vanskelig å bestemme seg. Middagsmat fra alle verdens-hjørner, samt tørrmat og pålegg, McDonalds og café. Alt er åpent 24 timer i døgnet og er helt gratis. I tillegg er det plassert ut brusautomater fra Coca Cola overalt. Alle akkrediterte har en liten chip som gir gratis uttak av alle disse automatene. Det er dermed ingen fare for at vi blir hverken sultne eller tørste! Men skal prøve å holde meg unna McDonalds og Cola hver dag ;-)
Ellers har jeg blitt dresset opp i OL-tøyet. Føler meg som en del av en stor saueflokk. Jeg har fått alt bortsett fra undertøy... Både pentøy, joggedresser, skidress, sko, treningsdresser og diverse lå i bagen på rommet. Alt er fritt for reklame :-)
Så var det det med jet-lagen... Jeg er veldig dårlig til å sove lenge hjemme, og får dermed småproblemer med å sove gjennom natta når jeg har forflyttet med vestover. Men etter den lange reisen igår, sov jeg mer eller mindre til kl 7!! Det er jeg veldig fornøyd med :-) Jeg kommer nok til å slite med å holde meg våken utover dagen, men det er bare å pine seg igjennom!
På grunn av reklamereglene får jeg ikke holde hjemmesiden min åpen under lekene (frem til 3.mars). Jeg kommer derfor til å blogge her istedenfor. Men kun om meg selv. Reglene er til for å oveholdes, så jeg får bidra med det jeg kan!
Jeg reiste hjemmefra kl 05.00 på torsdag, og etter 24 timer på reisefot kunne jeg endelig innkvartere i Whistler Olympic Village. Da hadde jeg allerede fått smake litt på hvor stort OL egentlig er.
Da vi landet i Vancouver ble jeg møtt av et ukjent antall frivillige i turkise jakker. Slik ble veien gjennom passkontroll, akkrediteringssjekk, bagasjeutlevering og transport uten noen omveier. Det var nesten så det var så mange frivillige at det ble laget litt surr, men omsider kom bussen seg på Route 99 mot Whistler. Ved inngangen til landsbyen måtte jeg og all bagasjen av bussen og gjennom sikkerhetssjekk. All bagasjen ble scannet og jeg måtte gjennom metalldetektor. Det hele føltes litt komisk, hva er de så redde for? Men det viser seg at OL-landsbyene står på topp 10-listen over terrormålene i Nord-Amrika. Så det er kanskje like greit at de scanner både mennesker, bagasje og biler som skal inn her.
Vel gjennom alle sjekker, kom jeg til huset jeg skal bo i. Her har jeg et stort fint rom med et skap og to senger. Huset deler jeg med 6 andre jenter fra den norske troppen. Norge har 6 hus her og et kontorbygg. Her har ledelsen lagt alt til rette for at vi skal ha det så bra som mulig. Internett, koselig stue med frukt, norsk sjokolade og brødmat med tilhørende norsk pålegg.
Ellers spiser jeg i den store offisielle kantina. Her finnes det nesten så mye mat at det er vanskelig å bestemme seg. Middagsmat fra alle verdens-hjørner, samt tørrmat og pålegg, McDonalds og café. Alt er åpent 24 timer i døgnet og er helt gratis. I tillegg er det plassert ut brusautomater fra Coca Cola overalt. Alle akkrediterte har en liten chip som gir gratis uttak av alle disse automatene. Det er dermed ingen fare for at vi blir hverken sultne eller tørste! Men skal prøve å holde meg unna McDonalds og Cola hver dag ;-)
Ellers har jeg blitt dresset opp i OL-tøyet. Føler meg som en del av en stor saueflokk. Jeg har fått alt bortsett fra undertøy... Både pentøy, joggedresser, skidress, sko, treningsdresser og diverse lå i bagen på rommet. Alt er fritt for reklame :-)
Så var det det med jet-lagen... Jeg er veldig dårlig til å sove lenge hjemme, og får dermed småproblemer med å sove gjennom natta når jeg har forflyttet med vestover. Men etter den lange reisen igår, sov jeg mer eller mindre til kl 7!! Det er jeg veldig fornøyd med :-) Jeg kommer nok til å slite med å holde meg våken utover dagen, men det er bare å pine seg igjennom!
På grunn av reklamereglene får jeg ikke holde hjemmesiden min åpen under lekene (frem til 3.mars). Jeg kommer derfor til å blogge her istedenfor. Men kun om meg selv. Reglene er til for å oveholdes, så jeg får bidra med det jeg kan!
Abonner på:
Innlegg (Atom)