lørdag 13. februar 2010

Åpningsseremoni

Gårdagen brukte jeg på lite som dreier seg om trening og ski. Etter en lang morgen dro jeg ut av Olymic Village, opp til Whistler by for å hilse på Britt - psykologen vår. Det er vel ikke så interessant å gå inn i detalj på hva den samtale dreide seg om, men i grove trekk fant vi en metafor på meg selv. Så idag skal jeg klippe, lime, tegne og farge Pippi Langstrømpe som meg selv, og henge det opp på rommet mitt. Sterkere morojente vet ikke jeg om, det inspirerer ;-)

Etter en liten utflukt fikk jeg litt lunsj i det store matteltet her. Så samlet den norske delen av troppen som bor i Wistler og som ville på åpningsseremoni. Vi vandret samlet gjennom leiren og skysset inn i busser. Turen ned til Vancouver tok flere timer. Vi kjørte med politieskorte hele veien, mens helikoptre sørget for at luftrommet var trygt. I Vancouver ble vi sluset inn i Ishockeyhallen for å vente til i ble ropt opp til innmarsj. Da alle nasjoner og land var organisert i riktig rekkefølge i gangene rundt stadion der åpningsseremonien gikk, var det bare å smøre seg med tålmodighet. Og kle av seg... Vi gikk sikkert en hel runde rundt stadion, det brukte vi en drøy time på.

Så var det vår tur til å marsjere inn. Jeg fikk æren av å gå i første rekke sammen med de andre jentene. Det var et stort øyeblikk med masse trøkk. Jeg kjente meg stolt over å få være med :-)

Etter innmarsj ble jeg anvist plasse og tok på oss hvite ponchoer. Deretter fulgte det en rekke av fantastiske kulturelle innslag. De neste 2 timene gikk utrolig fort, vi fikk hele tiden veiledning på når vi skulle bruke lykter, lamper trommer eller flagg:-) Plutselig var det tid for taler, fulgt av minnestund for den Georgiske akeren som mistet livet på trening. Jeg følte virkelig et samhold med alle andre utøvere da - som en stor Olympisk familie.

Etter at ilden ble tent og seremonien hadde nådd sitt endepunkt, ble vi skysset inn i busser igjen. Denne gangen litt mindre organisert. Dette førte til at bussene sto på parkerinsplass i over en time før de begynte å kjøre igjen. Og med politieskorte var ikke farten så høy oppover dalen. Da de i tillegg klarte å kjøre feil på vei inn i Olympic Village, sank stemningen blant trøtte og tissetrengte nordmenn noen hakk.
Det ble med andre ord en lang dag og sent i seng. Men det var uansett verdt det, jeg har tatt med meg mange flotte opplevelser og inntrykk som jeg lagrer for alltid.

Nå er det straks tid for å skifte fokus. Hard sprintøkt står på treningsprogrammet mitt idag!

2 kommentarer:

  1. Lykke til, Astrid!! Kjempegøy og surrealistisk at du er i OL :) Gleder meg masse til å se deg i aksjon. Kos deg masse med denne fantastiske opplevelsen! Stor klem fra Janne

    SvarSlett
  2. Jeg hadde ikke planer om det, men jeg ble sittende og se på åpningsseremonien til langt på natt... og der var du, første rad! :D Du er min nye heltinne, så jeg ble veldig glad :)

    SvarSlett